Jarle Trå, igjen..

Bare så det er sagt. Jeg kjenner ikke Jarle Trå annet enn fra media.

Mannen har guts, vilje og evner. Dette er en mann som setter seg høye mål, og som har vilje og evne til å følge sin opplevelsestrang. Denne gangen var utfordringen noe i overkant av hva han burde forsøke på, men det er ikke poenget. Jarle Trå ville utforske noe og bryte en grense for seg selv. Han ville ikke bli den første i verden til å komme på verdens tak uten oksygen. Reinhold Messner utførte samme bragd for 29 år siden. Det gjør det ikke mindre grensesprengende. Den norske tindebestiger Jon Gangdal har sagt det som han oppfatter som korrekt i etterpåklokskapens lys "dumhet, ikke en bragd" i Aftenposten. Dette kan mange være enige i. Gangdal har et balansert syn på ekspedisjonen, man hva ville han sagt om Trå hadde kommet hjem, og virkelig klart vågestykket? Ville Jarle da vært idiot, dum eller andre av karakteristikkene som er brukt? Mange har sagt mye om Gangdals ekspedisjoner også, men han kom uskadet fra de, og kan sitte å kommentere andres vågestykker i etterkant. Foredragsholder og klatrer Jon Gangdal har vært på Everest mange ganger, og en sherpa har omkommet i en av disse ekspedisjonene. Hvordan vurderte han risiko dengang kontra i dag?

En annen kjent herre som har tatt risiko, med suksess, er ikke ukjente Lars Monsen. Han har blitt en folkehelt, men det er ikke mange som har vært nærmere å fryse ihjel flere ganger på sine reiser. Monsen har møtt flere bjørn, fått flere myggstikk, og overnattet mer i telt enn noen annen nordmann i moderne tid. Han har krysset Canada, og iskalde elver i underbuksa. Og frøys nesten ihjel under forsøket. Hadde han frosset i hjel i Canadas villmark, ville vi ikke hatt noen villmarkshelt, men en notis i en avis. Det er ikke langt fra suksess til fiasko når livet står på spill.

Dagens mest meningsløse blogguttalelse kommer imidlertid fra en annen kant. Thomas Leikvoll raljerer i sin blog over alle som utforsker grensene for hva man tåler. Han bruker imidlertid Jarle Trå som eksempel, siden det passer i dagens nyhetsbilde og er aktuellt. Thomas Leikvoll er en hyggelig kar, men har trolig en opplevelsestrang på høyde med en østers. Har Leikvoll noen gang kjent dødsfrykt, og følelsen av å leve som flommer inn over deg når dine egne forberedelser, planlegging, trening og erfaring har reddet deg fra å dø? Følelsen er ubeskrivelig, og blir ikke mindre av å gjentas. Det er mange måter å oppleve dette på, og for noen(Leikvoll?) oppleves dette allerede ved å krysse veien på rødt lys, eller kjøre noen kilometer for fort på veien. Andre, som Jarle Traa, trenger adskillig mer stimuli for å oppleve redsel, kontroll og følelsen av å lykkes. Fallskjermhoppere, dykkere, racerbilførere, jagerflygere, fjellklatrere, utforkjørere, narkomane og spesialsoldater er svært ofte å finne i gruppen ekstroverte mennesketyper. Den andre enden av skalen kalles introverte, og er trygghetssøkende, med svært lav spenningsterskel. Her hører åpenbart Thomas Leikvoll hjemme.

Dette er ikke et forsvarsinnlegg over Jarle Trås ekspedisjon, men et forsvar for retten til utforskertrang. Uansett om det måtte være fjellklatring, dykking, pølsespising eller skikjøring. Ikke bind deg fast i grenser for hva som er moralsk holdbart, men utforsk grensene. Tøy strikken, kjør fortere(på bane), hopp lenger, dykk dypere. Du har bare ett liv. Lev det.

No guts, no glory!


PS: Kom ikke med pisset om at redningsmannskaper settes i fare. De er profesjonelle, og i stand til å vurdere egen risiko ved redningsaksjoner. Går de over grensen for egen ytelse, tøyer de strikken, kanskje går det bra. Kanskje ikke. Det er ingen menneskerett å bli reddet. Men det er en menneskerett å bli vurdert for redning....


Edit: Legendariske Stein P. Aasheim, en mann med mye kred, har kommet på banen og uttaler seg i mine øyne særdeles fornuftig i Aftenposten. Jeg anbefaler denne artikkelen på det sterkeste. Takk for tipset. Dagbladet og VG-nett følger opp med de siste nyhetene om Jarle, samt bilder fra redningsaksjonen.